Minde | Eventyret om hell week | Uke 25
- 3 minutes ago
- 4 min read
Det var en gang et stort hus i en liten landsby som alltid sto med åpne dører og som hadde plass til alle. Det var rom for de tykke og smale, for de lange og korte, for de sterke og svake, for de gamle og unge, for de blide og gretne og for de fryktløse og redde. Huset smilte til alle og passet på at alle fikk i seg varmen om det var kaldt ute eller at alle fikk avkjølt seg om det var varmt ute. Alle menneskene som fylte opp huset i tide og utide, morgen som kveld, hverdag som helg, var vant til å løfte tungt, løpe til de så stjerner og gi hverandre smilende high fives selv om de egentlig hadde lyst til å legge seg ned på bakken og hyperventilere. En hel uke skulle det derimot vise seg at dette vennlige, varme og trygge huset skulle forvandles til djevelens hule. Det gikk rykter i landsbyen om at djevelen skulle sørge for blytunge treningsøkter, såre bein og mer svette enn det fantes vann i Store Lungegårdsvann. Det gikk også rykter om at det var trenerne som hadde funnet en gammel, støvete, knirkete, stor bok med tittelen "Hvordan slite ut mennesker på verst tenkelig vis, men skjule det ved å kalle det Crossfit slik at de likevel møter opp" 😈
På den første dagen møtte menneskene opp fulle av mot. "Dette går fint," sa de. "Hvor ille kan det være?" sa de. Men da de så dagens WOD, ble det så stille at en kunne høre en kettlebell falle. Og det forteller sitt, siden de allerede står på gulvet inne i huset.
På den andre dagen begynte folk å gå sidelengs ned trapper. De satte seg forsiktig på stoler som om de var laget av glass. Hver gang noen mistet noe på gulvet, ble det holdt en lang indre diskusjon om hvorvidt det virkelig var nødvendig å plukke det opp igjen. Likevel møtte alle opp til neste økt, selv om flere så ut som de hadde ridd gjennom syv fjell og syv daler for å komme seg til huset som de en gang hadde så kjær.
På den tredje dagen oppdaget flere at det var mulig å bli støl på steder de ikke visste at de kunne. De nøs og sa «au». De lo og sa «au». De bare eksisterte og sa «au». De fortsatte likevel tappert, for de visste at hell week ikke kunne beseires av klaging alene. Men de fikk også oppleve at hell week hadde et solid balletak rundt de etter å ha gjort overhead squats. De satte seg forsiktig på hestene og red gjennom de syv fjellene og syv dalene hjem igjen for å legge skuldrene i bløt.
På den fjerde dagen begynte folk å telle repetisjoner på fingrene, men glemte hvilket tall som kom etter seks. Noen prøvde å overbevise seg selv om at wallballs egentlig var en hvileøvelse. Ingen trodde helt på det, men det var en fin tanke. Andre trodde på trenerne, men fikk hjertet sitt revet ut og knust med en 22,5 kg dumbbell da de ble fortalt at "det er en runde til".
På den femte dagen var alle såpass nedkjørte og slitne at de tenkte "nå kan det ikke bli værre". "Bak skyene er himmelen alltid blå," gikk de og sa til seg selv for å trøste seg før økt. Det skulle vise seg at menneskene tok feil og feilere enn feil. Trenerne kunne kjenne at gårsdagen gnagde på hælen og i rettferdigheten, så de heia som aldri før. De ropte magiske ord som "bare én rep til!" og "du er sterkere enn du tror". Ordene hadde en nesten trollbindende kraft. Selv de mest slitne krigerne fant nye krefter og løfta stangen én gang til. Selv om de innerst inne var livredde for hvilken overraskelse som skulle bli kasta på de som varm glo rett fra ovnen.
På den sjette og siste dagen kjempet de mot tunge markløft, echo bikes og den onde stemmen i hodet som hvisket «hvorfor gidder du å gjøre dette her mot deg selv». Men de svarte med mot; «ingenting kan knekke meg i dag»! Svetten dryppet som en regntung dag i landsbyen, pulsen hamret som trommer på landskamp og hele huset runget av lyden fra mennesker som nektet å gi seg. Da klokka ringte for siste gang, var det som om solen skinte litt sterkere over den lille landsbyen. Menneskene sto samlet, slitne, men stolte. De hadde løfta tyngre enn tungt, løpt lengre enn langt og svetta svettere enn svettest. Trenerne nikka stolt. Menneskene jubla. Slik endte den store prøvelsen.
Siden den dagen har det blitt fortalt historier om de modige sjelene som overlevde hell week inne i det varme og kjære huset i landsbyen. Historiene blir kanskje litt mer dramatiske for hvert år som går, men én ting er sikkert: de som gjennomførte den, glemmer den aldri. Og når nye medlemmer spør om det virkelig var så tøft som ryktene skal ha det til, svarer de gamle veteranene «Tøft? Ja. Men vi ville gjort det igjen». Snipp, snapp, snute, nå er hell week-eventyret ute (for denne gang).
Det var en gang en sommerfest.. neida, nå orker jeg ikke flere eventyr, så dette blir bare en kjapp oppsummering 🌻🍾🎈 Først starta vi med en spenstig teamøkt som ikke ga slipp på hell week, hvordan føltes det å gjøre devils press i 25 minutter? 😈 På kvelden spiste vi pizza, deilig kake, skravla i ett sett og satte fantasien på prøve med skuespill! Takk for en fiiiiin kveld 🌞
Ooooog takk til Evina som tok med seg sitt digitale kamera slik at jeg kunne kose meg litt ekstra 😉
Xoxo din favorittblogger (og forfatter?!) og Rikke aka Trude Drevland på prøvetime hos oss!! (de som vet, de vet 🫱🏼🫲🏽)
Comments