God. God var dagen. Hva gjør deg lykkelig i hverdagen? Er det de små tingene? de umulige små tingene. Smågodtet. Lykkeblikkene som Kjellaug varmer seg på sammen med familien, eller treningen som sinnet fyller/tømmer (ref. gårsdagens nydelige blogg-video). Kanskje er det barnefri, fritid, tid med familien, fravær av stress. Det kan være så mangt, mye forskjellig fyrer fart på kroppens produksjon av elskverdige endorfiner og deilige dopaminer.
Gjør ting som gjør deg lykkelig. Det er mitt tips. Meld dere også på food challenge. Den er deilig. Vi snakket om mat etter morgentimene. Hilde og Kjellaug og Jorunn og alle mente mat var bra. Jeg mente at mat var nydelig og vakkert i magen min. Spesielt viktig var det å spise de riktige tingene. De rene. De organiske tingene. De som fyller magen og driver forbrenningen og gir oss energi. De tingene dere vil høre mer om av folk som kan mer om det enn meg på infomøtet (Eksempel på grusom setning). Det er verdt det.
Men til økten øre øgler!
Part 1 Build to a heavy hang squat clean
Undertegnede er av den stive disposisjonen. Den med seige hofter og stive nakker. Undertegnede tøyer og mykner, drikker tøymykner og bader kroppen i oljer og ler. For det skal litt arbeid til for å forbedre mobiliteten. Spesielt stiv er jeg i ryggen. Mer spesifikt, latissimus dorsi, muskelen, den sexy muskelen som gir oss pullups og sexy, V-form. Den store muskelen festet i sideryggen og som strekker, strekker seg langt opp over hele siden av ruggen. Den muskelen er jeg stiv i. Mange andre også. Sitter vi. Trener vi mye drag. Mobiliserer vi ikke, strekker ut og mykner litt. Da er den stiv, stivere, og stivest.
En stiv rygg kan hindre vår Front Rack posisjon. Likeså kan skuldrene våre. Vi kan strekke og tøye. Men den beste treningen for å forbedre vår mobilitet i Front Rack er ikke vag og bortgjemt på gulvet. Den er spesifikk. Vi må arbeide med mobiliteten i den spesifikk posisjonen. Dynamisk. Statisk. Hva enn du foretrekker. Få med deg en venn. Finn dere en stang. Gjør som i dag. Få en god venn til å hjelpe deg, strekke deg, torturere deg, få deg til å grine. Det tar bare fem minutter, men hjelper veldig.
Mange sterke folk. Mange mennesker av en kanskje stiv, men sterk disposisjon. Deilig. Vi har fokusert mye på Snatch, men godt å se at vendingene også holder mål. Linns vendinger var vendt mot baksiden av rommet, men holdt mål. Ryggen var rett. Hun hadde kontakt med hoften. Strakk seg ut eksplosivt og dukket under. Hyllet henne gjorde jeg og ba henne passe en smule på trykket på foten. Hun nikket og vi snakket og hun spydde ut en refleksjon:
På en måte så er det jo vi som lærer oss selv. Jeg mener. Vi må jo gjøre jobben. Altså. Altså (vifter med hendene) en trener kan jo gi beskjed. Være streng. Passe på at alt ser bra ut og er trygt. Men for at vi skal lære, liksom. Virkelig lære. Da må vi jo gjøre det selv. Tenke oss om. Dro jeg stangen rett? Var ryggen ben og trygg? Føltes det lett ut? Tungt ut? Og ta i mot de rådene, tenke litt. Våre holdninger liksom. Vi må jo være innstilt på det. Ønske det. Å lære det.
Godt sagt. Ambisjonsnivået til vanlige dødelige er jo varierende. Ingen kommer noensinne til å mestre olympisk vektløfting. Men vår holdning. At vi tenker når vi trener. Gjør underverker. Da kan vi bli veldig flinke kontra hvis vi ikke tenker over hva vi gjøre med kroppen. Tommel opp, Linn. Som er blitt veldig flink i vektløfting.
Tommel opp også, Ben. Sterk vending på 90kg. PR gongen ringer rått også for Elisabeth og Gro. Begge fikk ny personlig rekord. Sistnevnte hadde en noe uortodoks, men forståelig, fremgangsmetode. Hun la på vekter uten å følge med hvor mye som var på stangen før hun var ferdig. Mindblock bypassed. Deilig PR: Achieved.
Økten ble avsluttet med en brennende chipper:
For Time 40/30 cal bike 30 Hang Squat Cleans 20 Bar Facing Burpees over the Bar
“40 cal bike!!”, utbrøt Jorunn og tok seg til hodet. Begravde ansiktet i armene. Maria og Kjellaug og alle var fryktelig enige. Nikket litt. Det hørtes så mye ut. Det ville ta alle de første ti minuttene, minst. Men husk. Vi har alle våre nivåer. Patrick Vellner kan frese på, tømmer sin kapasitet over sykkelen, og gjør unna med, myrder, kverker de kaloriene i makstempo. Vanlige vakre mennesker må gjøre det på sitt nivå. Å lytte til kroppen, sakte men sikkert sykle fremover, vite hvor hardt vi kan gå før syren kommer. Alt dette hjelper oss. Og vi er mer utrolige enn vi tror. Så utrolige var dere at spådommen om ti verkende minutter på det gnagende sykkelsetet ble mindre enn tre minutter for alle sammen. Antonia også overrasket seg selv her. For vi går fremover selv om vi ikke sprinter. En etter en faller kaloriene for våre føtter. En og en kommer vi nærmere. Et slikt mindset må vi ha når vi nærmer oss en økt med så mange kalorier i starten.
Alle var deilige og slitne til slutt. Vakre. Usedvanlig vakre. Glødet. Martin knuste burpees. Jorunn og Trond var døde og røde. Vegard (ikke meg) og Askild og Eline og alle. Alle var ferdige. Slik skal en chipper være. Når vi er ferdige er det ikke energi til en mer repetisjon. Da er vi ferdige med økten og oss selv.
Ta-Ta
Vegard ???